Bakgrunn
Tynset kirke kneiser høyt i landskapet på Kirkeeggen, på motsatt side av Glomma fra Tynset sentrum. Den er Tynsets fjerde kirke, så vidt vi vet. Kirkestedet går tilbake til middelalderen. Den første kirken — trolig en stavkirke — ble innviet i 1211 og stod ved Ogarden, lenger opp i bygda. Neste kirke, som var tømret, ble bygget på samme sted i 1657. Allerede etter femti år ble den ansett å være for liten og usentralt plassert. Kirke nr. 3 ble oppført i 1708 og brant i 1792, tre år etter Storofsen. Det sies at brannen skyldtes uforsiktig omgang med åpen ild under en vielse. En stund var det snakk om å bygge en steinkirke, slik man hadde på Røros. Det anså man seg ikke å ha råd til. Likevel var Røros kirke en vesentlig inspirasjon, og flere personer som hadde hatt å gjøre med byggingen av den, ble kontaktet i forbindelse med nybyggingen her — deriblant Svend Aspaas, som takket nei til oppdraget. Dette gikk til kobberverkets overbyggmester, Peder Ellingsen, og lokalbefolkningen bidro med dugnadsarbeid, samtidig som man fikk noe finansieringshjelp utenfra. Kirken ble innviet i 1795, selv om ikke alt inventar var klart.
Kirkebygg
Skipet har en grunnflate som en avlang åttekant, og benkene er plasser som i en langkirke. Det er gallerier over inngangen og langs sidene, og kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt en toetasjers sakristidel i øst. Antallet sitteplasser er ifølge kirkeleksikonet rundt 700. Kirken fikk utvendig panel i 1834. Den ble da malt rød med hvite vindusrammer, og de innvendige veggene ble hvitmalt et par år senere. I 1867 fikk utsiden sin nåværende hvite farge. Mye av 1700-tallsinteriøret forsvant i 1881, og innerveggene ble brunmalt. Så i 1924 ble det gjennomført en større restaurering ledet av Domenico Erdmann, og interiøret fikk da sin nåværende form, mens ytterveggene fikk beholde sin hvitfarge.
Interiør og inventar
Kirkerommet er preget av duse blåfarger med endel marmorering og hvit himling. Seks store søyler i kirkerommet holder den tønnehvelvede takkonstruksjonen oppe, og ti mindre søyler støtter galleriene. I likhet med Røros kirke og flere andre kirker fra den tiden har Tynset kirke prekestolalter. Det ble nok ansett for noe nakent, og i 1826 malte Ola Beitdokken alterbildet, en korsfestelsesscene der vi ser Johannes og gråtende kvinner med fjellformasjoner i bakgrunnen. Disse har minnet mange om Østerdalen, men kunstneren har brukt dem i flere versjoner av et lignende motiv, og de er muligens opprinnelig kopiert etter et utenlandsk maleri. I 1880 ble dette alterbildet skiftet ut med et mer tidsriktig bilde av Jesu inntog i Jerusalem malt av Albert Larsen, men etter sterke reaksjoner ble det gamle bildet, som var tatt godt vare på, satt på plass igjen i 1924. Øverst på prekestolalteret ser vi Kristian VIIs kongemonogram, over noe som ser ut til å være en etterligning av et orgelprospekt.
I tillegg til prekestolen med inngang fra gallerietasjen står en prekestol ute i kirkerommet — ganske likt slik det er gjort ved Tolga kirke, men på Tynset er prekestolen til venstre (på nordsiden). Denne er ifølge kirkeleksikonet fra 1912. Døpefonten sies å være fra «ca. 1890», laget av Ole Andreassen Haugen.
På vestgalleriet stod inntil for få år siden et 21 stemmers orgel fra 1965 fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. I 2014 kjøpte imidlertid menighetsrådet inn et brukt Marcussen-orgel fra Skt. Peders kirke i Næstved. Dette ble restaurert og utvidet av Ryde & Berg i 2016. Nede i kirkerommet står et kororgel fra Ålems orgelverkstad fra 2000.
Kirken har to kirkeklokker fra Arnt Hedemark. De er fra 1795 og 1797. En klokke fra 1801 er siden overført til Malvik kirke. Ellers ble noe inventar, deriblant kirkesølv, reddet ut ved brannen i 1702 og er fortsatt i bruk i dagens kirke.
Det kan nevnes at den noe mindre Bardu kirke er bygget etter modell av Tynset kirke. Tynset kirke brukes mye til konserter. Kirken fikk nytt tak i 2009.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er formodentlig utvidet flere ganger. Det sies at den er i ferd med å bli full, og kommunen har presentert en reguleringsplan der det legges til rette for utvidelse. Sommeren 2011 ble det funnet en gammel gravhelle ved arbeid på kirkegården. På den andre siden av parkeringsplassen ligger menighetshuset. Prestegården ligger øst for kirken, på den andre siden av veien som fører opp til den.
Kilder og videre lesning:
- Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 48–51
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 612
- Kirkesøk
- Idar Tollan: Altertavler i Rørosregionen og Nord-Østerdal (Breidablikk Forlag, 2005), s. 47–48
- Orgelspeilet nr. 4/2012, s. 67–68